Bilder

Her er litt bilder ifrå vekas siste opplevelsar :) Cruise, Lamu og Graduation=)

Vis fullstendig album

”Det er sand på stranda” (Renate, 26/11-2010).

Da var det på tide med en liten oppdatering igjen! Er en stund siden sist, men dagene har så vidt vært strukket til for oss travle studenter. Det skal sies at den siste tiden har vi vært mer turister enn studenter, men når en først er i Kenya må en få med seg mest mulig!

Fredag 19. gjorde vi oss klar til weekend Cruise, til Zanzibar!=) Forhåpningene til selve båten var nok i overkant høye, så ble litt skuffet når vi så den. Hvis vi la godviljen til kunne det ligne på en liten danskebåt, men det gjorde vi selvsagt ikke da! Litt surmulne tuslet vi inn på lugaren og oppdaget at heller ikke rommet var slik vi hadde sett det for oss (eller egentlig slik brosjyren viste). Heldigvis tok det seg grundig opp etter vi hadde seilt fra land, slukt en sjøsyketablett og kommet oss inn i restauranten! Maten på båten var upåklagelig og av ypperste klasse, vi fikk servert alt fra fantastisk hummer til perfekt biff! Servicen var også veldig bra, men forventet nesten ikke annet siden det var flere ansatte enn passasjerer. Underholdningen senere på kvelden var så som så, men vi moret oss av noen gamle indere som virkelig så ut til å sette pris på showet.

Neste dag var det tidlig opp igjen, fordi vi hadde meldt oss på en av båtens to utflukter. Vi fikk en guidet tur på en krydderplantasje, der det blant annet ble dyrket; kanel, pepper, ingefær, stjernefrukt, kaffe, te og mye annet. Vi fikk både smake og lukte, og det var spennende å se hvordan alt så ut før det kom inn de små krydderboksene vi kjøper på butikken. Da vi hadde smakt og luktet ferdig reiste vi videre til sentrum, der vi fikk oppleve Zanzibars marked på det beste, der både slaktere, fiskere og grønnsakshandlere hadde satt opp bodene sine. Det luktet helt grusomt enkelte plasser, så vi ble lettet da guiden etter en liten stund fortalte at vi måtte komme oss videre, skulle vi rekke alt. Vi fikk en rask rundtur gjennom en kirke, som blant annet hadde aksjonert bort masse slaver på 1800-tallet, mennene ble solgt for rundt 50 klesplagg, mens kvinnene gikk for 100. Rommene de oppholdt seg før de ble aksjonert bort var lite, mørkt og varmt, med bare ett vindu som eneste form for lufting. Bare å være der noen få minutter gav oss klaustrofobiske følelser, så tanken på at det hadde vært opptil 70 stk på det lille rommet var helt grusomt!

Det siste av rundturen befant seg på slottet til alle sultanene som har hersket i Zanzibar. Siden tiden var knapp, tok guiden oss gjennom hele huset og historien på nøyaktig 15 min. Vi fikk med oss ca ¼ av det som ble sagt, men gøy å ha vært der! Etter en lang formiddag spiste vi en fantastisk lunsj som gav oss styrke til litt shopping på egenhånd, slik at vi fikk lagt igjen litt av stipendet her også.

Dagen etter var det tid for litt bading og soling, vi ble kjørt med en liten båt fra hovedbåten til en liten øy, der passasjerene og ansatte var de eneste, helt fantastisk idyllisk!=) Så alt i alt, selv om selve båten var litt mindre enn vi hadde trodd, var det en kjempe fin helg, der vi fikk opplevd mye på kort tid!

Dagen etter vi kom tilbake fra Cruise var vi oppe kvart på seks, nå stod Lamu for tur. Siden jentene fra Nakuru er på besøk i Mombasa fant vi ut at vi ville på en liten utflukt. Lamu er en øy noen timer fra Mombasa der det ikke finnes biler, bare esler som eneste transportmiddel. Vi ble fortalt at bussturen skulle ta fire timer, men ikke overraskende tok den ni. Da vi endelig kom frem, fant vi oss til slutt et kjempefint lite hotell. Vi fikk bryllupssuiten som var på taket, uten vegger, slik at det var utsikt over hele byen, kjempe fint!

Selve øya var utrolig koselig, siden det ikke fantes biler, var gatene smale og trange. En ble like overrasket hver gang man rundet et hushjørne og holdt på å kollidere med enten esler eller damer kledd i burka. Etter en fin dag med god middag la vi oss i ”rommet” uten vegger og sovnet til lyden av eselrop. Tidligere på dagen hadde vi også avtalt at vi neste dag skulle på fisketur/badetur sammen med en av de lokale fiskerne. Så klokka ni neste morgen bar det ut på tur, vi fisket, badet og spiste en ufattelig god lunsj på stranda. Lunsjen bestod av ”selvfanget” fisk (selv om det egentlig bare var mannskapet som fikk), ris laget med kokos, og masse frukt. Og alt ble tilberedet mens vi lå og latet oss på stranden!=)

Fordi vi neste dag måtte rekke barnehjemmets graduation day, reiste vi fra Lamu klokken fire om natten. Det går ikke buss på nattid fordi det er for farlig, men heldigvis fikk vi ”låne” både sjåfør og bil av hotelleieren for en liten slant med penger, slik at vi rakk alt vi skulle. Turen som med bussen tok ni, tok fem og en halv time med bil (med kø).

Uten søvn siden klokka tre, labbet vi små slitne inn på barnehjemmet akkurat i tide til å få med oss starten på arrangementet. Dessverre foregikk det meste på swahili så skjønte knapt nok halvparten av det som ble sagt. Men vi ble likevel godt inkludert og fikk æren av å dele ut små presanger til de tre beste elevene i hver klasse. Ungene satte også stor pris på at vi var der, og kom løpende bort så fort det var ferdig. Etter litt pilau (ris med masse godt krydder og kjøtt), tuslet vi bort på babywing, der det dessverre har kommet to nye unger, de er søsken, en jente og en gutt. Jenta har fått navnet Karesija, oppkalt etter oss fire norske studenter KAtrine, REnate, SIgrid og JAnice.

I dag, altså 26. har vi egentlig bare ligget og brest i sola, men også hatt en skummel opplevelse (i hvert fall for Renate og min sin del). Rett før vi skulle spise lunsj, satte Sigrid seg ned på en stol og fortalte at hun følte seg veldig svimmel. I neste sekund var det umulig å få kontakt med henne. Hun stirret tomt i lufta og hadde noe som vi syntes lignet på små rykninger. Renate og jeg fikk småpanikk og ropte febrilsk på noen menn som satt på nabobordet litt lengre borte. De skjønte med en gang ikke hvorfor vi hoiet sånn, men med vår veiving og roping kom de omsider bort og fikk langt Sigrid på en solmadrass i skyggen. Etter et minutt eller to våknet hun og husket ingenting. Hun fortalte at hele opplevelsen ikke hadde vært så verst, hun hadde egentlig bare følt hun hadde sovet. Renate og jeg var ikke enig, vi satt egentlig igjen med vondt i magen. Vi ble litt roligere av at Sigrid fortalte at hun helt sikkert hadde besvimt, det har hun gjort før, og følelsen var den samme. Vi passet på at hun fikk i seg vann, cola, potetgull og fruktsalaten før vi gav henne solingsforbud og reiste hjem.

Senere på dagen dro vi på butikken for å handle inn til middagen. Tuktuken vi tok for å komme oss dit, forlangte dobbel så mye som det vi avtalte, og ettervirkningene etter dagen hendelse må virkelig ha satt inn. Sigrid kjeftet sånn at både Renate og jeg måtte holde inne en latter, hun slo i tuktuken og forlangte pengene tilbake på sint vis. Selv om vi bare fikk tilbake halvparten av det vi skulle, var det likevel så underholdene at det ikke gjorde noen ting. Sigrid har virkelig gjort dagen i dag til noe litt mer enn en vanlig dag på stranden og på butikken.

Nytt siden sist!

Her i Mombasa går det fortsatt veldig bra og me storkose oss! Siden sist har me vært på stranda, lagt middag til alle barna på barnehjemmet, vært på besøk hos adopsjonsfamiliar og tatt del i ein bryllupsfeiring.

Som dåkken sikkert har fått med dåkken så tilbringe me ein del tid på stranda, og der kryr det av beach boys. De er utrolig irriteranes og tar ikke ett hint, noe som har ført til at me blir veldig leie og begynne å fortelle skrønehistorier. Så på Pirate beach er me nå kjent som løgnerar :P Me fortelle blant aent at i Norge tror me på julenissen, han er vår gud, og fisk er djevelen. Me fortalte og ein gang at me budde på ei øy i Nordsjøen som hette Rosebud, den dukka opp i 2008 etter at me hadde hatt ett vulkanutbrudd som tinte all isen. Me hette og forskjellige ting sånn som Gøril, Øybjørg, Per-Gunnar osv. Så sist gang me var på stranda var det noen som plagte oss så me lata som at me ikke kunne engelsk, og det førte til at det kom ein aen beach boy og fortalte de andre at me bare løyg :p Men me tar ikke det så tungt!

På barnehjemmet går alt bare bra og me har det kjempe kjekt i lag med alle ungane! Etter at me hadde hatt ein gjeng med ungar på middag her i leiligheten bestemte me oss for og laga middag til alle på barnehjemmet. Menyen bestod av pasta, kjøttdeig og saus, og detta falt i god smak! Me kjøpte 11 pastapakkar, 13 kjøttdeigar og 10 bokser med saus. Ska ein laga mat te 65 personar må ein vær godt forberedt! Den kvelden ga mersmak på å få vær der på kveldstid, me har og snakka om og overnatta der. Det er ufattelig kjekt å få tilbringa tid med alle sammen, å me grue oss masse til me ska reisa fra de i desember….

Me har og fått vært med på hjemmebesøk hos 2 familiar som har adoptert barn fra Mji Wa Salama. Det var veldig interessant og spennande, de fortalte oss om kor lang prosessen var, ka de måtte gjennom, ka utfordringar detta hadde ført med seg osv. Hos den eine familien var den største utfordringen familien og menneskene rundt di. I Kenya er det ikke heilt akseptabelt og adoptera, menneskene her er veldig religiøse og ser på det som ett tegn på håp at ett par ska få egne barn. Og hvis ett par da adoptere blir det sett på som at de har mista troen. Den eine familien hadde adoptert 3 barn fra Mji Wa Salama! Me håpe på flere hjemmebesøk, og at me kan få ta del i ein adopsjonssak:)

På lørdag tok me oss ein tur til Old Mombasa for litt julegave shopping! Mombasa er ein utrolig sjarmeranes by men Old Mombasa må vær noe av det koseligaste som er her, små gater med mange lokale butikkar som e fylt med malerier, skulpturar, trommer og alt mulig aent gøy :) Me fikk lagt igjen ein del penger denna dagen, og me tenke allerede på å dra tilbake å se etter mer ting. Når det er tid for hjemreise tror me nok at me får ein del i overvekt:p

På kvelden var det tid for pynting og stelling fra topp til tå, sånn at me sko se presentable ut for feiringa av Cornell og Ida! Kvelden blei utrolig koselig å me hadde det kjempe kjekt. Me fikk servert god mat og drikka, og me prata og dansa heile kvelden :)

På mandag og tirsdag var me på barnehjemmet og koste oss. Me fant ut at me ville læra og laga ein kenyansk rett som hette matoke, men de hadde ikke ingrediensene på barnehjemmet. Me bestemte oss da for å dra på markedet å handla inn ein del matvarer. Me fikk med oss to jenter fra Mji Wa Salama som hjalp oss med å finna det me trengte. Etter at me hadde fått med oss alt tilbake tok me med oss jentene ut på lunch :) Detta satte de stor pris på, å de sa at det var sjeldent sånt skjedde. Så me var glade for at me fikk sjansen til å ta de med ut. Dagen etter lærte me oss å laga matoke :D Det er ei gryta med poteter, løk, gulerøtter, tomat, og matoke (som e ein slags grønn banan). Det smake kjempe godt :D

Ellers er det ikke altfor masse som skjer her, bortsett fra at me til helgå ska på cruise til Zanzibar :D:D

Å me savne alle sammen hjemma i Norge, snart bare 4 uker igjen!!

Renate

Nyt =)

Vis fullstendig album

Etter langt om lenge og lenger enn langt=)

På forrige mandag var vi i rettsak. Vi blei stua ned på ein benk og satt ganske intimt med alle. Sakene handla stort sett om fedre som ikkje hadde betalt barnebidrag, eller at dei krevde farskapstest. Vi tre mzunguane forstod ikkje so veldig mykje, sidan det stort sett gjekk på kiswahili. Men då er det bra at vi har Janice som oversettar. Maxwelll var med oss. Etterpå var vi og kjøpte avskjedsgåve til unis. Ho hadde siste dagen på mandag, noko vi synes er ganske so trist. Babywing blir ikkje det samme uten ho!

På onsdag, fekk Martin gatebarnjobbar endelig viljen sin. Han fekk eit møte med oss. Herlighet so han har ringt og styrt på for å få kontakt med oss. Vi møtte han då vi var på ditta super Kenyanske teateret. Han jobba på youth centre. Senteret er kanskje mest tilrettelagt for gatebarn, men alle kan komme innom. Dei har tilbud om Billlig helsesjekk, HIV, test, opplæring som syerske eller frisør.Har også eit lite bibliotek og internett tilbod. Målet er å få ungdommane i aktivitet, og få dei til og gjere noko ut av livet sitt. Og ikkje tilbringe tida si på gata.

Etter at vi var ferdige på youth centeret var vi ein tur innom eit teater hus.Dei kallar seg for s.a.f.e  og aktiviserar ungdommar  i lokalsamfunnet. gjennom teater. Dei problematisera generelle ungdoms problem og då spesielt hiv og aids. Vise fordela ved å teste seg, og liknande. Ein kan kalle det for eit opplysande tater.Skodespelarane er småtalent ifrå lokalstedet.

Når vi endeleg var ferdig på Teateret var det tid for det vi alle hadde venta på, nemleg ein tur til Mamba villige. Det er ein krokodillefarm med over 10 000 krokodille. Grunnen til eksistensen av denne farmen er at dei selger korkodille skinnet til mellom anna Italia og Frankrike. Vi smakte på kokodillekjøt, og det var faktisk ganske godt. Og vi blei opplyst om at det einaste ein kan ete på krokodillen er halen, resten av den er giftig. Vi fekk guida omvisning. Og eit av høgdepunkta skulle vere Big Daddy. Skuffelsen var stor når vi ikkje fekk sjå han, for han likte visst å tilbringe mesteparten av tida si i vatnet. Der og då tenkte vi at heile turen kanskje bare var bortkasta. MEN det var før vi fekk sjå babykorkodiller. Då enda det opp med testing av motet vårt. og i tur og orden fekk vi plassert ein babykrokodille på hudet og ein i handa. Var igrunnen ganske so redd, og dei rundt oss fekk sikkert ein god opplevelse dei og.

Etter at vi var ferdige å sjå på krokodiller, skulle vi til det lisje(skuffandes) akvariet som dei hadde. Det var heilt OK å sjå. Etter å ha sett litt fisk og korallrev bevegde vi oss over til slangane. Eg hadde lova meg sjøl opptil fleire gongar at eg aldri i heile mitt liv skulle ta eller holde i ein slange. Når vi kom til slangane fekk vi sefølgelig tilbodet. Med hakeslepp stod vi og såg på Katrine som plutseleg bare hoppa ut i det. I sjokktilstand(vil eg påstå) heiv vi oss andre rundt og gjorde det samme. Veit ikkje om det har gått opp for nokon av oss at vi faktisk har hatt ein pytonslange rundt halsen. Stakkars han mannen som var med oss, for eg trur kanskje han enda opp både med kloremerke og mange svette klamringar. Det var vertfall en opplevelse som vi kjem til å leve på resten av livet, det er eg sikker på!

På torsdag, var det tid for besøk av lærerane våre. Vi hadde fyrst ein samtale der vi studentane, lærarane, Mama Susan, Kristen og Peter var til stede. Vi snakka om korleis opphaldet vårt hadde vert til no. Mama Susan gav oss utrulig mykje skryt, noko som sjølvsagt er kjekt å høyre. Men som Jeffen sa; Det seier du kvart år! =) Men Mama Susan stod på sitt og meinte at det var noko ekstra med nyskjerrigheten vår. Vel, vi takkar for det! =) Etterpå åt vi lunsj med lærarane, og hadde individuelle samtalar.

Janice reiste heim torsdags kveld for å delta i bryllup til kusina. So på fredag tok vi oss ein tur på stranda. Det kom kanskje ikkje akkurat som eit sjokk. Men vi koste oss på madrassene våre. Og fortelle skrøne historier til alle dei plagsomme folka som absolutt må snakke med oss.

På Lørdag hadde vi  besøk av unga på barneheim, vi var eit samla antal på 12 personar i hus. Vi lagde, spaghetti og kjøttsaus til middag. Det var absolutt ein trevleg dag, men herlighet so travelt det var! Ikkje kan eg skjønne korleis nokon orkar å ha barneselskap. Ungane var overalt, og støynivået var høgt. Og vi enda opp med eit ødelagt dolokk, og eit x-antal bilder av tv, skap, maten i kjøleskapet, senger do, osv. Vi retunerte dei i hal 7 tida, og var igjen ei lita stund med dei andre ungane. Veldig kjekt å vere der på kvelden når alle er samla! =)

På søndag var det strandliv igjen, og det trengte vi virkelig etter dagen før!

Idag har vi bare gått og svirra rundt på barneheimen. Og oppretta konto, og håpar dokke vil støtte oss i innsamlinga vi har begynt. Kan legge ut meir informasjon om dette seinare.

Til sist kan eg fortelle at vi har fått (u)hyggelig besøk av mister mouse igjen. Dinna gongen fann vi han på kjøkkenet. Vi gjekk for å hente hjelp, og hjelpa kom og hjelpa og kosten var på kjøkkenet for å jage musa. Og jammen meg det so kom den inn i stova til oss, og forsvant igjen. Ikkje veit vi kor den no er. Men kanskje vi ser den igjen en anna dag =S Fortsatt har vi dolekasje i hus, yammi! Merkelig at han derre rørleggaren aldri skal komme igjen ifrå Nairobi…

No er vi veldig klare for ein avslappande kveld foran dataen med ei episode av How i met your mother! =)  God kveld folkens

Sigrid! =)

Drøm dere bort i Mombasa

Vis fullstendig album

Drøm dere bort i Mombasa

Fortsatt 35 grader og strålende sol her nede. Enda varmere i vannet enn det er på en kjempevarm sommerdag i Norge, hvite strender og blått hav så langt øyet kan se=) Supre middager for under 50-lappen. Fantastiske vannmeloner og annet frukt i november, heeerlig!=)

Håper dere der hjemme koser dere med minusgradene og regnet/snøen! Når dere er ferdig med å drømme dere bort til Mombasa, kan dere lese hva vi har gjort de siste dagene;)

27.10, altså onsdagen hadde vi field work day, noe som vi har hver onsdag og torsdag (når det passer seg sånn (this is Africa!)). Denne gangen gikk turen til Children’s department. Der skulle vi treffe en ansatt som skulle fortelle oss litt om hva de drev med der, samt vise oss litt rundt i de forskjellige avdelingene. Da vi kom dit ble vi imponert av størrelsen på bygningen, og ikke minst sikkerheten, en måtte gjennom en sikkerhetskontroll for å komme inn. Damen som stod der fant nok ut at hun skulle ha det litt morsomt med de uvitende mzungune som kom besøk. Hun latet som om jeg hadde noe skummelt i den lille vesken jeg hadde med meg, og ville først ikke slippe meg inn. Jeg ble stående litt uforståelig og lurte på om pappas eldgamle mobil, eller jalla-lommeboka mi utgjorde noen stor trussel for bygningens sikkerhet. Heldigvis etter noen sekunder med noen lettere paniske: ”I don’t understand, what’s wrong?”, slo hun seg hjertelig på låret og brøt ut i latter og slapp meg inn.

Da vi endelig kom oss inn, tok vi en stappfull liten heis opp i fjerde etasje, og ble ikke sånn altfor imponert over kontoret som møtte oss. Mannen vi skulle treffe satt i et stort rom, delt med fire skillevegger. Mellom skilleveggene og den provisoriske døra som var satt inn, stod et skrivbord og en stol. Siden skilleveggene var som papp, var det dessverre litt vanskelig å høre hva han fortalte oss, for på nabo”rommene” satt noen høylytte menn og snakket på Swahli. Men vi fikk heldigvis med oss det viktigste. Det er egentlig ganske likt det norske systemet, alle saker som angår barn må gjennom dette stedet, alt fra foreldretvister til adopsjoner.

Fordi mannen vi besøkte var en svært opptatt mann, hadde han ikke tid til å vise oss rundt. Han cbad oss derfor om å møte opp dagen etter. Vi hadde ikke noen store protester på det siden planen var å tilbringe resten av dagen på stranden, noe vi også gjorde=)

Som sagt før finnes det en del beach boys på disse strendene, noen som er ufattelig irriterende til tider. De skal hele tiden bort å snakke, selv om vi ber dem om å la oss være i fred. På fredagen kom det nok en gang en gjeng bort og bare skulle snakke litt. Etter en stund fikk vi ”jaget” dem bort, men det stod igjen en liten kar. Han kom bort og begynte å snakke med oss, etter en liten stund begynte å stille spørsmål om hva vi ville ha gjort om vi ikke hadde foreldre, penger eller et ordentlig sted å bo, om vi da ville ha tatt selvmord. Som gode sosialarbeiderstudenter prøvde vi så godt vi kunne og svare på spørsmålene på en oppløftende måte, en trengte ikke å være geni for skjønne at det kanskje gjaldt han selv. Det virket heller ikke som om han var ute etter penger som de fleste andre beach boys, tror det holdt at vi bare snakket litt med han. Etter en stund gikk vi for å spise og fant ut at vi skulle gi det som ble igjen av den store pizzaen til han. Han ble veldig glad og takket stort. Det er som sagt ufattelig travelt med alle disse som kommer bort og skal snakke, og ikke minst selge smykker og lignende, men det er tydelig at ikke alle har det like bra. Av en eller annen grunn har de droppet ut av skolen, som regel på grunn av pengemangel og har rett og slett ikke annet å gjøre en å gå og drive dank langs stranda.

På torsdagen var det duket for omvisningen, men før vi kom så langt var vi en tur innom barnhjemmet for å lære oss å lage chapati (en slags pannekake uten sukker). Dette bruker kenyanere som en slags erstatter for blant annet ris og ugali til enkelte retter. Det spises også mye chapiati i andre land i verden, så å lære å lage dette så vi frem til. Nå skal det sies at det ikke er den mest avanserte oppskriften, men det er derimot en del jobb å lage det. Først skal det røres sammen til en stor deig, eltes litt, deles opp i små baller, bakes ut til flate runde ”pizzabunnen” og smøre litt olje på. Meeen det stopper ikke her (noe vi trodde før vi kastet oss ut i det), neida, den skal rulles sammen til en kanelbolle, og etter en stund bakes den ut til en ”pizzabunn” enda en gang, og så er den endelig klar for steking! Stekingen forgikk på en bitteliten kullovn, som en liten grill. Denne kullovnen selges overalt på markedene, og blir flittig brukt av befolkningen som bor her. Heldigvis fikk vi igjen for all jobben for chapatien ble kjempe god=)

Så bar det videre til omvisningen hos childeren’s department. Da vi kom dit var det selvfølgelig den samme damen som stod i sikkerhetskontrollen. Hun kjente oss igjen, og prøvde seg på en liten bombespøk, men siden vi hadde blitt lurt dagen før gikk vi ikke på den enda engang. Da hun så at vi hadde lært fra gårsdagen, begynte hun i stedet å mobbe meg for reaksjonen dagen før. Hun lo så hun ristet, så takket være oss mzunguer gjorde vi helt sikkert dagen hennes nok en gang, et lite hakk morsommere.

På vei opp til den riktige etasjen fikk Janice en telefon fra mannen vi hadde snakket med dagen før. Han var som vanlig travelt opptatt og lurte på om vi ikke kunne utsette omvisningen en times tid. Det var greit nok det, hadde det bare fantes et sted vi kunne sette oss ned. Vi vurderte trappa, men med en liten pekefinger fra Janice som sa at det absolutt ikke gikk an, fant vi oss en liten sybutikk i lokalet og latet som om vi skulle se på noen kjoler. Ironisk nok fant vi oss faktisk både kjoler og stoff, og fikk mannen til å sy oss hver vår kjole som vi skal hente nå på fredag, stor stas! Noen omvisning fikk vi forresten aldri for mannen ringte nok engang og bad oss vente enda en time. Med tanke på at vi er i Afrika fant vi ut at nok en time fort kunne bli tre, så vi bestemte oss for å ta omvisningen en annen dag. I stedet dro vi til det lokale markedet og fikk brukt litt penger. Det skal sies at Sigrid og jeg virkelig har beveget oss fra vindushopping til shopping på høyt nivå!=p

På fredagen fikk vi besøk av studentene i Bunguma, det var kjempe koselig. Vi viste dem rundt på barnhjemmet, delte opplevelser og spiste en god middag på slutten av dagen=)

Lørdagen var dagen vi skulle ta med noen av ungene fra barnehjemmet til stranden, vi hadde planlagt at vi skulle ta med to hver, altså åtte stk. Heldigvis var det styreren på barnhjemmet som skulle velge ut ungene som fikk bli med. Det var nok en tøff jobb for henne for vi endte opp med hele 17 stk, heldigvis var de fleste ungene store, bare to stk under fem år, så det gikk veldig bra. Det ble en kjempe koselig ettermiddag med masse bading, brus og snacks.

Selv om barna bare bor noen minutter fra stranda, er det sjelden de har noen som tar dem dit. Sist gang de var på stranda var desember ifjord, så barna koste seg sikkert like mye som vi gjorde!=D Fordi det var en del av ungene som begynte å gråte fordi de ikke fikk være med, planlegger vi enda en strandtur der vi tar med de som ikke fikk være med denne gangen.

Søndagen var nok en slapp dag på stranda. Denne gangen reiste vi til South Coast for å hilse på både studentene fra Bunguma, og to av lærerne våres fra Volda (som kommer på praksisbesøk til oss på torsdag). Vi koste oss med sol og hav, og spiste en veldig god Masala Chicken til middag, absolutt en bra dag=)

Denne bloggen skulle egentlig ha kommet ut i går, men fordi det løp en mus (noe usikkert om det var det det var) inn på rommet til Renate og meg, fikk det prioriteringen. Da vi så den skrek vi så høyt at vi vekket Janice (som tydeligvis lå og sov), samt fikk nysgjerrigheten til både naboen og vaktmannen. De begynte selvfølgelig bare å le av oss når de hørte at en mus var årsaken til brølene!

Men vi måtte jo finne den musa, ikke søren om vi skulle sove med en mus inne på rommet vårt. Så vi stelte oss opp både i senga og på stoler, og begynte å gå igjennom posene og alt annet rot som lå på gulvet. Sånn stod vi vel ca en førti minutters tid, til alt var ristet og klarert. Musa fant vi dessverre aldri, så nå pakker vi myggnettingen litt ekstra godt rundt senga før vi legger oss om kvelden! Etter min opplevelse med kakerlakkene og Renates frykt for alt som beveger seg, skal ingenting annet enn oss opp i den senga!

Katrine