Drøm dere bort i Mombasa

Fortsatt 35 grader og strålende sol her nede. Enda varmere i vannet enn det er på en kjempevarm sommerdag i Norge, hvite strender og blått hav så langt øyet kan se=) Supre middager for under 50-lappen. Fantastiske vannmeloner og annet frukt i november, heeerlig!=)

Håper dere der hjemme koser dere med minusgradene og regnet/snøen! Når dere er ferdig med å drømme dere bort til Mombasa, kan dere lese hva vi har gjort de siste dagene;)

27.10, altså onsdagen hadde vi field work day, noe som vi har hver onsdag og torsdag (når det passer seg sånn (this is Africa!)). Denne gangen gikk turen til Children’s department. Der skulle vi treffe en ansatt som skulle fortelle oss litt om hva de drev med der, samt vise oss litt rundt i de forskjellige avdelingene. Da vi kom dit ble vi imponert av størrelsen på bygningen, og ikke minst sikkerheten, en måtte gjennom en sikkerhetskontroll for å komme inn. Damen som stod der fant nok ut at hun skulle ha det litt morsomt med de uvitende mzungune som kom besøk. Hun latet som om jeg hadde noe skummelt i den lille vesken jeg hadde med meg, og ville først ikke slippe meg inn. Jeg ble stående litt uforståelig og lurte på om pappas eldgamle mobil, eller jalla-lommeboka mi utgjorde noen stor trussel for bygningens sikkerhet. Heldigvis etter noen sekunder med noen lettere paniske: ”I don’t understand, what’s wrong?”, slo hun seg hjertelig på låret og brøt ut i latter og slapp meg inn.

Da vi endelig kom oss inn, tok vi en stappfull liten heis opp i fjerde etasje, og ble ikke sånn altfor imponert over kontoret som møtte oss. Mannen vi skulle treffe satt i et stort rom, delt med fire skillevegger. Mellom skilleveggene og den provisoriske døra som var satt inn, stod et skrivbord og en stol. Siden skilleveggene var som papp, var det dessverre litt vanskelig å høre hva han fortalte oss, for på nabo”rommene” satt noen høylytte menn og snakket på Swahli. Men vi fikk heldigvis med oss det viktigste. Det er egentlig ganske likt det norske systemet, alle saker som angår barn må gjennom dette stedet, alt fra foreldretvister til adopsjoner.

Fordi mannen vi besøkte var en svært opptatt mann, hadde han ikke tid til å vise oss rundt. Han cbad oss derfor om å møte opp dagen etter. Vi hadde ikke noen store protester på det siden planen var å tilbringe resten av dagen på stranden, noe vi også gjorde=)

Som sagt før finnes det en del beach boys på disse strendene, noen som er ufattelig irriterende til tider. De skal hele tiden bort å snakke, selv om vi ber dem om å la oss være i fred. På fredagen kom det nok en gang en gjeng bort og bare skulle snakke litt. Etter en stund fikk vi ”jaget” dem bort, men det stod igjen en liten kar. Han kom bort og begynte å snakke med oss, etter en liten stund begynte å stille spørsmål om hva vi ville ha gjort om vi ikke hadde foreldre, penger eller et ordentlig sted å bo, om vi da ville ha tatt selvmord. Som gode sosialarbeiderstudenter prøvde vi så godt vi kunne og svare på spørsmålene på en oppløftende måte, en trengte ikke å være geni for skjønne at det kanskje gjaldt han selv. Det virket heller ikke som om han var ute etter penger som de fleste andre beach boys, tror det holdt at vi bare snakket litt med han. Etter en stund gikk vi for å spise og fant ut at vi skulle gi det som ble igjen av den store pizzaen til han. Han ble veldig glad og takket stort. Det er som sagt ufattelig travelt med alle disse som kommer bort og skal snakke, og ikke minst selge smykker og lignende, men det er tydelig at ikke alle har det like bra. Av en eller annen grunn har de droppet ut av skolen, som regel på grunn av pengemangel og har rett og slett ikke annet å gjøre en å gå og drive dank langs stranda.

På torsdagen var det duket for omvisningen, men før vi kom så langt var vi en tur innom barnhjemmet for å lære oss å lage chapati (en slags pannekake uten sukker). Dette bruker kenyanere som en slags erstatter for blant annet ris og ugali til enkelte retter. Det spises også mye chapiati i andre land i verden, så å lære å lage dette så vi frem til. Nå skal det sies at det ikke er den mest avanserte oppskriften, men det er derimot en del jobb å lage det. Først skal det røres sammen til en stor deig, eltes litt, deles opp i små baller, bakes ut til flate runde ”pizzabunnen” og smøre litt olje på. Meeen det stopper ikke her (noe vi trodde før vi kastet oss ut i det), neida, den skal rulles sammen til en kanelbolle, og etter en stund bakes den ut til en ”pizzabunn” enda en gang, og så er den endelig klar for steking! Stekingen forgikk på en bitteliten kullovn, som en liten grill. Denne kullovnen selges overalt på markedene, og blir flittig brukt av befolkningen som bor her. Heldigvis fikk vi igjen for all jobben for chapatien ble kjempe god=)

Så bar det videre til omvisningen hos childeren’s department. Da vi kom dit var det selvfølgelig den samme damen som stod i sikkerhetskontrollen. Hun kjente oss igjen, og prøvde seg på en liten bombespøk, men siden vi hadde blitt lurt dagen før gikk vi ikke på den enda engang. Da hun så at vi hadde lært fra gårsdagen, begynte hun i stedet å mobbe meg for reaksjonen dagen før. Hun lo så hun ristet, så takket være oss mzunguer gjorde vi helt sikkert dagen hennes nok en gang, et lite hakk morsommere.

På vei opp til den riktige etasjen fikk Janice en telefon fra mannen vi hadde snakket med dagen før. Han var som vanlig travelt opptatt og lurte på om vi ikke kunne utsette omvisningen en times tid. Det var greit nok det, hadde det bare fantes et sted vi kunne sette oss ned. Vi vurderte trappa, men med en liten pekefinger fra Janice som sa at det absolutt ikke gikk an, fant vi oss en liten sybutikk i lokalet og latet som om vi skulle se på noen kjoler. Ironisk nok fant vi oss faktisk både kjoler og stoff, og fikk mannen til å sy oss hver vår kjole som vi skal hente nå på fredag, stor stas! Noen omvisning fikk vi forresten aldri for mannen ringte nok engang og bad oss vente enda en time. Med tanke på at vi er i Afrika fant vi ut at nok en time fort kunne bli tre, så vi bestemte oss for å ta omvisningen en annen dag. I stedet dro vi til det lokale markedet og fikk brukt litt penger. Det skal sies at Sigrid og jeg virkelig har beveget oss fra vindushopping til shopping på høyt nivå!=p

På fredagen fikk vi besøk av studentene i Bunguma, det var kjempe koselig. Vi viste dem rundt på barnhjemmet, delte opplevelser og spiste en god middag på slutten av dagen=)

Lørdagen var dagen vi skulle ta med noen av ungene fra barnehjemmet til stranden, vi hadde planlagt at vi skulle ta med to hver, altså åtte stk. Heldigvis var det styreren på barnhjemmet som skulle velge ut ungene som fikk bli med. Det var nok en tøff jobb for henne for vi endte opp med hele 17 stk, heldigvis var de fleste ungene store, bare to stk under fem år, så det gikk veldig bra. Det ble en kjempe koselig ettermiddag med masse bading, brus og snacks.

Selv om barna bare bor noen minutter fra stranda, er det sjelden de har noen som tar dem dit. Sist gang de var på stranda var desember ifjord, så barna koste seg sikkert like mye som vi gjorde!=D Fordi det var en del av ungene som begynte å gråte fordi de ikke fikk være med, planlegger vi enda en strandtur der vi tar med de som ikke fikk være med denne gangen.

Søndagen var nok en slapp dag på stranda. Denne gangen reiste vi til South Coast for å hilse på både studentene fra Bunguma, og to av lærerne våres fra Volda (som kommer på praksisbesøk til oss på torsdag). Vi koste oss med sol og hav, og spiste en veldig god Masala Chicken til middag, absolutt en bra dag=)

Denne bloggen skulle egentlig ha kommet ut i går, men fordi det løp en mus (noe usikkert om det var det det var) inn på rommet til Renate og meg, fikk det prioriteringen. Da vi så den skrek vi så høyt at vi vekket Janice (som tydeligvis lå og sov), samt fikk nysgjerrigheten til både naboen og vaktmannen. De begynte selvfølgelig bare å le av oss når de hørte at en mus var årsaken til brølene!

Men vi måtte jo finne den musa, ikke søren om vi skulle sove med en mus inne på rommet vårt. Så vi stelte oss opp både i senga og på stoler, og begynte å gå igjennom posene og alt annet rot som lå på gulvet. Sånn stod vi vel ca en førti minutters tid, til alt var ristet og klarert. Musa fant vi dessverre aldri, så nå pakker vi myggnettingen litt ekstra godt rundt senga før vi legger oss om kvelden! Etter min opplevelse med kakerlakkene og Renates frykt for alt som beveger seg, skal ingenting annet enn oss opp i den senga!

Katrine